Nyheter
Reis og Ryk
Prosjekt
Deltakere
Kalender
Apriori AS


English
Brukernavn:
Passord:
Glemt passord?




21.05.2014
SPINNING OG VEVING I ØSTERRIKE

Ingvild Svorkmo Espelien og Charlotte Sissener Engstad driver hver sine bedrifter i Norge innenfor henholdsvis spinning og veving. Gjennom Reis & Ryk satte de kursen mot Østerrike for lære fra de beste i Europa innenfor fagfeltet.

En lang reise – godt å være to
Vi møttes på Gardermoen på morgenen den 7.5 og tok fly til München sammen. Derfra var det komplisert å komme seg til Haslach – som ikke akkurat er verdens navle.

Først; flytog til München sentralbane. Dernest byttet vi tog til Salzburg. Fra Salzburg tok vi tog til Linz. I Linz måtte vi gå et par hundre meter til en undergrunnsstasjon for trikken, ta trikken gjennom byen og over Donau, og så gå fra trikkestopp til den bittelille togstasjonen der toget vårt til Haslach ventet. Det er ikke så langt fra Linz til Haslach, men toget gikk meget langsomt. Vi kunne i ro og mak studere beverhytter og ender på elva vi kjørte langs – Der Mühle (det er faktisk tre ulike Mühle, de har et fornavn som jeg kanskje klarer å huske siden). En hyggelig siste togtur, men vi var litt slitne, og forundret over hvor øde det virket rundt oss…. Litt Hans og Grete følelse, mye store, mørke skoger, men også et små-søtt landskap med bratte små dalsider ned mot den grunne lille elva – nesten bare en bekk.

Jernbanestasjonen ved Haslach er bare et spor med litt ekstra grus på siden. Toget ventet mens vi passerte sporet foran det, lokføreren vinket til oss. På den øde grusveien stod en minibuss, og en av de andre passasjerene fra toget geleidet oss inn i bussen. Den lille minibussen var halvfull av lokale, som snakket totalt ubegripelig med hverandre, men - heldigvis – høytysk med oss, fortrinnsvis Charlotte selvsagt. Jeg hadde mer enn nok med å forstå hva som ble sagt. Vo forklarte hvor vi skulle og hva vi skulle, og det så ut til at det lokale syntes det var positivt at vi skulle på Haslach Manufaktur. Vi fikk et glimt av skiltet ditt på vei til Reiter, gjestehuset.

Haslach Manufaktur
Ligger kun tre minutters gange fra Gasthaus Reiter. Haslach Manufaktur er en del av Haslach Tekstilcentrum. Det er flere bygninger som henger sammen og som inneholder et spinneri, en systue, vevhaller, museum og tekstilarkiv, samt en hyggelig bar/restaurant. Det er en museumsbutikk og et fabrikkutsalg/en butikk for salg av produkt fra Haslach Manufaktur.

Torsdag
Vi begynte kl 0800 om morgenen, møtte opp utenfor et par minutter før, og der kom allerede vår kontakt, Andreas Selzer. Han tok oss med på en raskt omvisning, og presentasjon av hans medarbeidere både i Manufakturen og i museet/tekstilsenteret. Vi snakket litt om planene for oppholdet, og fortalte litt om oss selv. Vi ble også enige om når det passet med et foredrag fra oss – med presentasjon av våre bedrifter, oss selv og vårt liv i Norge. Vi hadde med oss en del småmat fra Norge, som vi skulle servere i forbindelse med foredraget.

Morgenen ble siden tilbragt i spinneriet. Her fikk vi jobbe med spinnemaskinen, og spant først litt hvit garn, og siden litt grått garn av ull fra den tyske sauerasen Pommernschafe. Dessverre var ikke spinnemaskinen helt i form etter et lynnedslag, så vi måtte avbryte etter en stund.

Vi var med på å hente et par parti med ull som skulle brukes til ”Dort”, ”Rye yarn” – supertykt ryegarn (teppegarn) som vi skulle spinne til teppene som Charlotte skulle være med å veve uka etter.

Vi var ferdig med vår første dag kl 17, men så ble vi invitert på baren i tekstilsenteret sammen med Andreas. Det ble en lang kveld, hvor vi møtte flere av de som jobber ved senteret. Ulriche (etternavn) som er vever kom, og vi pratet en del med henne. Hun bor i nærheten av Hamburg, og pendler til Haslach.


Fredag – å spinne ”Dorth”
Vi laget først 10-15 kg garn i tre digre baller til en sauebonde som skulle ha et teppe av egne sauer. Deretter laget vi 15 kg garn til et teppe som en kunde hadde bestilt på nettet. Garnet kalles Dorth og lages direkte fra kardeverket. Man bruker første halvdel av kardesystemet og kobler av på midten slik at båndet med kardeflor blir med til siden.

Vi avsluttet dette arbeidet til lunsj, og ble resten av dagen med på en grundig guidet omvisning i tekstilmuseet. Et fantastisk museum, og vår guide var Kristina (etternavn) som har ansvaret for det aller mest som foregår der. Hun fortalte om fiber-foredling generelt, og spesielt om foredling av lin på tradisjonelt vis. Charlotte og jeg fulgte en gruppe studenter som studerer bærekraftig design ved universitetet i Linz.

I helga gikk kurset ”shuttle” som er et kurs for studenter ved universitetet som vil jobbe med veving. Flere av de ansatte var opptatt med kurset, og Andreas var så vennlig å låne oss sin bil. Han foreslo også for oss at vi skulle bli med på en guidet omvisning i Bøhmerwald, naturreservatet som er etablert i grenseområdet mellom Østerrike og Tsjekkia.

Lørdag
Opp kl 0530 for å gå på fottur hele dagen i Das Grüne Band! Dette er et natur – reservat system som et etablert og under etablering langs så godt som hele det gamle grenseområdet for jernteppet. En lang strekning går selvsagt langs grensa mellom Østerrike og Tsjekkia. Vi møtte opp utenfor Gasthaus Reiter, og ble plukket opp av Josef Pühringer. Dirk, mannen til Ulriche, ble også med. Guiden vår, Thomas Engleder, og de andre deltakerne på turen, møtte oss i Aigen, et kvarters kjøring unna. Vi kjørte sammen til den tsjekkiske grensa, og gikk derfra. Turen gikk gjennom et meget spesielt gammels kulturlandskap, sterkt preget av gjengroing, avbrutt av store monokulturer med gran. Kulturlandskapet er gamle landsbyer som er jevnet med jorden etter andre verdenskrig under fordrivingen av folket som levde der. Et bredt belte ble tømt for mennesker, og landsbyene ble jevnet med jordet. Elven Moldau ble demt opp, og i den store, 40-50km lange innsjøen som etter hvert oppstod, druknet mange landsbyer med kirker og kirkegårder.

Vi stoppet i en av landsbyene, Glückelsberg, et godt stykke inne på tsjekkisk side Böhmerwald . i akkurat den landsbyen hadde kirka blitt stående. Etter krigen ble den brukt som skjul for sauer – og gravstedene i kirkegården var ramponert. I nyere tid hadde kirka blitt restaurert, og delvis var gravstedene også reparert og stelt. I ett av dem mangle imidlertid fortsatt armene på en Jesus-på-korset-figur. Inne i den hule statuen hekket et par med blåmeis! De fløy inn gjennom armen og ut bak ryggen på Jesus hele tiden. Snakker om å leve med Jesus…

Vi avsluttet dagen i et vertshus som lå innenfor grensa til Østerrike igjen. Det serverte de deilig lokal mat, som en slags braissert svineribbe med sauerkraut og leberknudeln (?). Veldig godt, med Most – lokal eplesider til.

For oss som er interessert i dyre-og planteliv var turen svært spennende, masse flott planter – de fleste uvanlige eller ikke forekommende i Norge. Som orkideer og søter (gentiana-slekten). Vi så havørn – den er i ferd med å etablere seg som hekkefugl i området – musvåk (lys variant) – og brunstrupe (må finne ut hva den heter på norsk), og flere lekende lerker på engene.

Vi så to slanger; en død, overkjørt, ganske stor hoggorm og en bueorm som var omkring 30cm og svært så levende – riktig søt, var den, med lysende orange, karakteristiske flekker bak hodet! Jeg fant en musunge som vi alle så på mens den forsøkte å gjemme seg i gresset. Uvisst hvilken art.

Vi ble godt kjent gjennom dagen, og Josef og Thomas ble så glade over vår entusiasme over turen at de inviterte oss på en tur til, på onsdag. På vei hjem viste Josef og hans kone oss to kirker, den en i klosteret Schlägel som brygger øl i et ganske stort, lite (…) bryggeri rett ved siden av selve klosteret. Klosterets kirke var helt utrolig vakker, med gull i store mengder. Og ølet var godt, vi gikk i baren i klosteret og kjøpte. Jeg spanderte – hyggelig etter en slik fin dag!

- En liten fotnote til historien om Glückelsberg: Verten i Gasthaus Reiter, en utrolig hyggelig mann på 87 år, fortsatt i full jobb (!!), er gift med en kvinne på 85 som fra tid til annen også er å se i Das Gasthaus – men hun foretrekker å stelle i hagen sin. Hun er førdt og oppvokst i en av de fordrevne byene langs det gamle Süddetenland, nær området som nå ligger under vann i innsjøen Moldau. Hennes familie gjennomlevde en fullstendig utsletting av alt de eide, og hun endte på østerriksk side – der hun traff vår hyggelige vert. Han sier: hun var svært fattig, eide ingen ting, men hun var meget, meget flittig, og det er jo viktig!

Søndag
Vi benyttet oss av den lånte bilen og kjørte til Kromau – eller Cesky Kromlau som byen heter i dag. Kun 5 mil fra Haslach. Det regnet dessverre ganske mye, men byen er helt fantastisk. En stor middelalderby med et kolossalt slott som bukter seg over klippen som omgir byen. Selve byen ligger innenfor en nesten sirkelformet krumning på Moldau – en naturlig vollgrav og beskyttelse mot fiender.

Vi besøkte flere kunstutstillinger i slottet, og en utstilling av gjenstander fra stedets storhetstid.

I byen spiste vi lokal mat (and blant annet) og gikk for å se synagogen, et tips fra Josef, vår turkamerat. Den var dessverre stengt pga installasjon av ny utstilling, men ved siden av fant vi et annet tips fra vår nye venn; Josef Seidel huset. Han var fotograf, og det samme var hans sønn. Huset rommet deres arbeidsrom og atelier, alt restaurert meget vakkert tilbake til det opprinnelig, som var ført den kommunistiske tiden. Familien hadde vært forfulgt og sensurert gjennom hele perioden. Vi koste oss riktig med å gå langsom gjennom alle rom og høre på guiden på lydopptaket – en langsom, dyptgående og lærerik runde.

Vi kjørte oss en smule bort på hjemturen (google maps på Charlottes pc – uten nettforbindelse underveis – var ingen god ide…) men var likevel hjemme ved syv-tiden.

Mandag
Hubert vever jobber mandag og tirsdag hver uke, så disse dagene er avsatt til veving av de store teppene som vi primært kom for å studere. Vi jobbet begge sammen med han på den store veven, gjorde renningen ferdig (tykk, 4-tråds lin av meget høy kvalitet) og så fikk Charlotte veve. Veven har trykkluft tilslag og mekanisk veksling, den er svært gammel og bråker noe helt fantastisk.

Tirsdag
Charlotte fortsatte i veven, mens jeg ble med Adi. Adi snakker helst ikke høytysk, men en ubegripelig lokal dialekt. Så jeg var spent på om jeg kom til å forstå noe. Det viste seg imidlertid at når vi kom på tomanshånd, snakket han helt utmerket høytysk, sakte og langsomt, og greit for meg å forstå. Nå kan jeg også svare på enkle spørsmål, tysken har kommet seg for min del, heldigvis. Adi og jeg tok imot ull sammen med to karer som er på arbeidstrening, Andi fra Polen og Johan fra Tsjekkia (men også fra Romania og Serbia – og gift med først en slovaker og nå en romansk dame…, egentlig er han økonom, men siden han ikke snakker tysk, er han på arbeidstrening på Manufakturen). Det to var store og tunge, og gjorde vei i vellinga som ull-tråkkere – men det så skummelt ut når de klatret i den gamle tre-stigen! Stigen ble helt myk…. Det kom drøyt 500 kg merino fra en bonde, men den var helt ødelagt. Den flotte, finfibrete ulla var sprayfarget i gult sjokkrosa og turkisblått. Bonden har sauene inne hele året – og videokamera. Han sitter inne på sitt kontor og ser på dem – og bruker fargekodene til å holde forskjell på dyra. Grøss å gru! Det er faktisk ikke uvanlig å holde sau innendørs hele livet her – fryktelig!

Derfor er også det meste av den hvite ulla forferdelig skitten, ja så skitten at jeg aldri ville tatt den imot på vårt spinneri. Ganske tankevekkende.

Derimot er den brune ulla fra sveitsiske Jura – sauer fin og rein, de går ute i de områdene de finnes, både i Østerrike, Tyskland og – hovedsakelig – Sweits. Det samme gjelder den lokale sauen, Waldschafe, og den tyske Pommern, samt Bergschafe og Steinschafe fra Østerrike eller Tyskland. Det er hovedsakelig disse rasene eller merino (Landschaf merino) som bearbeides i spinneriet og veveriet.

Vi bar inn ulla, veide den og ga bonden en til gode lapp. Han kan ta ut produkt i butikken for pengene. Siden ulla var ødelagt, går alt til dyne-produksjon. Ull-dyner er et viktig produkt for Haslach. Sorteringen bestod derfor i å tømme søppelsekkene med ull opp i en diger binde, der den ble tråkket manuelt helt til den nådde taket.

I tillegg til arbeidet med ulla, hjalp jeg til med å stanse ut såler. De er laget av lær. I produksjonen limes sålene fast under filt-tøflene med ekte naturlatex, og tsjekkeren Johan sydde med såle-symaskinen mens Andy sorterte sålene og satte på størrelse-merker.

Presentasjon og foredrag
Jeg laget klar bordet og forberedte foredraget mens Charlotte jobbet med veven. Siden kom hun og vi så gjennom alt – vi hadde sittet til langt på natt noen kvelder og samkjørt oss for å lage en presentasjon som var kort og samtidig inneholdt det vi ville fortelle. Maten var en suksess!

Norsk fest
De møtte alle sammen, 18 stykker. Vi serverte spekepølse av sau, helst/innmat og får, samt fenalår, speket reinsdyr og speket selkjøtt. Brunost og moltesyltetøy og ikke minst, kaviar på tube, flatbrød til. Andreas fikk to hesper garn av meg og ei flaske akevitt av Charlotte som takk for at vi fikk komme. De åt omtrent all maten, og vi fikk mange spørsmål fra foredraget. Særlig er folk her interessert i hvordan vi lever i Norge – og hvordan man overlever mørketiden og hvordan man får sove om sommeren når det er midnattssol. Siden kun en lite fåtall fra ledelsen snakke engelsk, er det flott å ha med Charlotte for meg. Hun snakke jo flytende høytysk – og hun oversatte mitt engelske foredrag.

Onsdag
Laget mellombrunt garn. Dagen før hadde vi blandet mørk og mellombrun spinneull av Jura, og kjørt det i Wolf’en. Deretter dusjet vi med spinneolje (med støvmasker! Farlig for lundene å puste inn aerosoler av denne olje som er blandet i vannfase), ulla fikk hvile, og så sendte vi den i karderen og laget forgarn. Dessverre har det foreløpig stoppet der pga lynnedslag i spinnemaskinen, så vi må vente med å spinne til i morgen.

Så langt er vi kommet nå – og resten får tiden vise! Vi har planer for arbeidet for resten av tiden – jeg skal spinne, arbeide med ulla og får lov til å prøve meg med de ulike andre maskinene. Charlotte skal veve og jobbe med ferdig stillelse av de store teppene.

Vennlig hilsen Ingvild Svorkmo Espelien og Charlotte Sissener Engstad

TILBAKE TIL NYHETER