Nyheter
Reis og Ryk
Prosjekt
Deltakere
Kalender
Apriori AS


English
Brukernavn:
Passord:
Glemt passord?


Matlaging i Koh Lanta
Foto: Jan Olsen


12.11.2009
MATLAGING I KOH LANTA
Forfatter: Jan Olsen

Jan Olsen, fisker fra Torsvåg, ønsker å lære hvordan han kan tilpasse sine produkter til hjemmekokkenes behov for råstoff. På Koh Lanta, Thailand, har han møtt mange hjemmekokker og lært ting som han ønsker å ta med hjem. Her er reisebrev fra første periode av utplasseringen.

Koh Lanta 1. november 2009

REISEBREV – EN ODYSSE FRA TORSVÅG TIL KOH LANTA

Alt pakket og klart til avreise. Det gjensto bare en rutine, og det er å hive ut av kofferten en del egentlig helt uunnværlige saker sånn at kofferten kommer ned i ei vekt på 20 kg og ikke utløser gebyr for overvekt. Tidligere har vi brukt å gjøre dette på flyplassen, men denne gange tar vi tyren ved hornene og gjennomfører denne smertelige sorteringsprosessen hjemme. Tross gråt og tenners gnissel, så er det umulig å overtale badevekta. Dramatiske scener utspiller seg, før vi rett og slett bare må legge på koffertlokkene. Noen t-skjorter, shortser, bukser og bluser lettere, men fortsatt med to sperrer tørrfisk, 35 pk sitrongele og to kakeformer til vårt vertskap hiver vi oss i bilen og når ferga akkurat når bommen legges ned. Alt er med andre ord helt normalt.

Turen er ”taima-og-tilrettelagt” med små marginer. Da billettene er bestilt sommerstid, uten tanke for nordnorsk ustabilt høstvær med lavrykk i kø fra Nova Scotia via Island og til norskekysten, har jeg i dagene før avreise vært bekymret for om vi ville nå flyet fra Oslo til Bangkok. Tidsskjema vil rett og slett ikke tåle at en ”tromsø-byge” slipper seg laus og tømmer seg over flyplassen sånn rett før vår avreise. Heldigvis er været godt, og hele reisen går som smurt. Omtrent 23 timer etter at vi klatret om bord i SAS-maskinen i Tromsø blir vi ønsket hjertelig velkommen av Junie Kovacs innehaver ”Time for Lime” restaurant og kokkeskole på Klong Dao Beach.

Vi – det er min kone Heidi og undertegnede. For anledningen har jeg utropt Heidi som min assistent. For henne så er dette en uvant rolle, hjemme er det jeg som er assistenten (gjett hvilken posisjon fruen har). Byttet innen familierollene er et langt større rollebytte, enn det som det er for en aleinamanns sjarkfeskar fra Ishavskysten å opptre som kokkelærlig i Thailand.

Formålet med turen er uansett ikke å være kokkelærling, det er bare et middel og en kjekk bivirkning. Den egentlige grunn å dra hit er for å møte ”den norske hjemmekokken”. Merkelig som det høres ut til å være, så ble det ansett som lettere å få fatt i denne typen kokk her i Thailand enn i London eller Paris. Hjemmekokken er etter min definisjon, den som bryr seg litt ekstra om mat og matlaging, og som kanskje og forhåpentlig gjørs litt ekstra innsats for å få tak i de ”rette” råvarene.

Nå har et ikke lykkes å få fatt i ”den norske hjemmekokken” ennå, men jeg har kommet i kontakt med mange fra andre land. På grunn av dette har jeg gått over fra plan A til plan A2, og om mulig vil det være nødvendig og utvikle både plan A3 og A4. (Plan B ser det ikke ut til at det blir nødvendig å gjennomføre, men om noen av de andre deltagerne på ”markedskontakten 2009” husker hva den var foreslått til, så vil jeg nok allikevel sneie innom den på fritiden).

Under kyndig ledelse av Junie Kovack s og hennes assistenter har vi fått mange aha-opplevelser både når det gjelder maten og teknikker til matlaginga. Da det hjemme bor flere thailendere, og vi har thailanske venner, så er vi ikke fremmede for thaimat. Her oppdaget vi fort at vi allikavel visste lite. Ut fra dette kan man sitere en gammel filosof som engang sa ”jeg vet at jeg intet vet”. Hjemme har vi (iallfall jeg) spist det som kan tygges og litt til, men en del av ingredisenene skal (ikke overraskende) i likehet med pinnene i vårt pinnekjøttet ikke spises. Forskjellige måter å skjære f.eks chillipepperen på, avgjør om det er ”eat me” eller ”dont eat me”. Her på kurset blir vi også lært opp til at ferdiglagde pastaer og sauser skal vi bare kaste når vi kommer hjem og når man skal handle inn råvarer, så skal man styre unna supermarkedene og oppsøke innvandrerbutikkene. Forskjellen i kvalitet mellom det man både billig og enkelt kan lage selv, og det som tilbys ferdiglagd i supermarkedene er enorm.

Mens norskehjemmekokker har glimret med sitt fravær, så har jeg fått mange bekjentskaper fra andre land. Også disse hjemmekokker. Fra Tyskland har vi Coco og Chris som bor og jobber i Zurich, Sveits. Disse bruker mye tid og penger på mat og matlaging, og er etter min mening ”rette sorten”. USA er representert med blant annet Brian og Aurora fra Dallas, Texas og Kate fra Kansas. Kate er nødhjelpsarbeider i Pakistan, Aurora fondsforvalter for skamløst rike mennesker og Brian er entreprenør som har spesialisert seg på hagene til folk. Sverige er inne med Oscar og Anna som lager dataspill og England er representert med flere og de fleste jobber innen økonomi og administrasjon. Å ta et kokkekurs som dette er en veldig fin måte å komme i kontakt med folk man ellers ikke ville kommet i kontakt med. Dette er virkelig en god måte å bruke noen timer av en kveld på.

Kursene starter ikke før på ettermiddagen, sånn at dagen brukes hovedsakelig til typiske Thailand-ting. Vi spaserer rundt og tar jevnlig massasje, har oppsøkt tannlege og skredder og skal til uka på tur til flere øyer med båt. Her rett ved siden av ”Time for Lime” holder også sjøsigøynerne til. De er fiskere, antatt opprinnelig nomadefolk fra Indonesia. I dag holdt de på med ei landnot på stranda her. Fisken de fikk var så små at den ikke kan kalles mort engang, så jeg lurer på om e bruker den til agn i teinene sine, eller om den på et eller annet vis går til folkemat.

Som lærings- og inspirasjonsreise vill jeg allerede erklære turen for vellykket. Vi har lært å lage thaimat, og gjennom all konversasjonen med kursdeltagerne så får engelsken en høyst nødvendig oppfriskning. Jeg sr flere ting her som om mulig kan overføres til hjemlige forhold, men med nødvendige tilpassninger, og jeg får som planlagt et innblikk i ”hjemmekokkenes” være og tenkemåte.

Med vennlig hilsen
Jan Olsen

TILBAKE TIL NYHETER